Sameiets historie


Sameiene Oksval III og Søndre Blåbærstien Sameie (SBS) i Blåbærstien på Nesoddtangen, ble bygget henholdsvis i årene 1977/1978 og 1980/1981. A/L Nesodden Boligbyggelag var byggherre, følgelig var sameiene de første årene borettslag. Det er fire boligbyggelagprosjekter på Oksval: I, II, III og IV.

I 1986 søkte Oksval III og IV om å bli skilt ut som sameier. I denne forbindelse skiftet Oksval IV navn til Søndre Blåbærstien sameie. Denne historikken vil kun omhandle tilblivelsen av de tidligere borettslagene.

Etter krigen startet boligpresset på Oslos nabokommuner. Nesodden var da en utpreget sommerhus og feriekommune og ble en av Oslos nabokommuner som vokste mest. Mange hytter ble omgjort til helårsboliger, men fra ca 1970 ble det vanskeligere å få innvilget slik bruksendring, grunnet blant annet mangelfull kloakkering og vannforsyning. Samtidig økte den politiske motstanden mot endring, slik at alternativet med "tett småhusbebyggelse" (rekkehus), framsto som gunstig. Nesodden Boligbyggelag mente imidlertid at det ikke var noe i veien for å ivareta langt flere av eneboligens tradisjonelle fortrinn og kvaliteter i "sosial boligproduksjon", men at dette var et spørsmål om bedre organisering og politiske tilrettelegging.

Daværende forretningsfører for Oksval III (Kjell Dahl), uttalte til en evalueringsrapport for borettslaget (senere sameiet) i 1985 at kommunen preges av "folk med overskudd, høy utdannelse og kort arbeidsdag. De fleste på Nesodden er innflyttere. Når de har slått seg ned i kommunen, sier de at nå må Nesodden bevares. En holder boligbyggingen tilbake, med krav til friarealer, skoler, lav utnyttelesesgrad. Målsettingen i boligpolitikken er å holde innbyggerantallet lavest mulig". I rapporten om borettslaget fra 1985 uttaler kontaktutvalget på Oksval til forfatteren: "Jo færre som vet hvor godt det er å bo på Nesodden, jo bedre".

I begynnelsen av 1970-årene økte også byggeprisene langt mer enn hva Husbankens utlånsrammer gjorde. Det resulterte i stadig økende innskuddsbeløp for de vordende borettshavere. Nesodden Boligbyggelag var derfor på leting etter en måte å få ned byggekostnadene og innskuddsbeløpene. Som et resultat av dette dukket ideen om variasjoner i bygningsmasse og egeninnsats ved ferdigstilling opp.

Nesodden boligbyggelag (NBBL) sto fram til midten av 80-tallet for ca halvparten av boligbyggingen i kommunen. Vanligvis fikk laget tildelt tomter av kommunen, men noen tomter skaffet laget selv. Dette var tilfellet med blant annet tomtene på Oksval. Dette området var eid av et privat tomteselskap i Oslo. Kommunen kjøpte det og solgte det videre til boligbyggelaget for en råtomtpris på 16-17 kr pr m2, dvs ca 17.000 kroner målet (!). Oksval III og IV var de største prosjektene Nesodden BBL hadde engasjert seg i.

Boligbyggelaget tok kontakt med arkitekt Nils Alm Rosland etter å ha sett i Aftenposten at han hadde vunnet en arkitektkonkurranse om et småhusprosjekt på Røros, rett bak de gamle slagghaugene. Arkitektene Rosland og Heinonen ble på denne bakgrunn engasjert for å tegne Oksval III og IV. Ved Roslands arkitektkontor arbeidet også arkitekt Øistein Mangset.

Kommunal- og arbeidsdepartementet tok i 1974 initiativ til prøveprosjekter for det som ble kalt "tett småhusbebyggelse", hvor hensikten var å innarbeide "eneboligens tradisjonelle fordeler i tett bebyggelse". Etter hvert som prosjekteringen av Oksval III tok form, ble det inneholdende så mange ting knyttet til variasjoner og egeninnsats at Boligbyggelaget søkte om å få Oksval III godkjent som et av prøveprosjektene. Departementet bevilget kr. 5000,- (!) til hvert av tre prosjekter, samt kr. 500,- pr. boligenhet.

Reguleringsforslag for Oksval III og IV ble sendt bygningsmyndighetene i desember 1974, fremmet som en flatereguleringsplan som skulle gi ca. 250 boligenheter fordelt på to borettslag. Kommunestyret vedtok reguleringsplanen i 1975 og bestemte blant annet at 75% av leilighetene i Oksval III skulle tildeles "innbygdsboende", folk som hadde bodd i kommunen i minst to år, eventuelt tidligere hadde bodd her i minst fem år.

Arkitekt Rosland utarbeidet både reguleringsplanen og illustrasjonsplanen for Oksval III. Boligbyggelaget inviterte i mars 1975 til møte om illustrasjonsplanen. Hele 350 personer møtte fram (!) og 80 husholdninger fylte ut et "spørreskjema for boliginteresserte". Bare 10% av disse var over 35 år, men bare en tredjedel av disse 80 flyttet senere inn. En beboergruppe på 20 personer (referansegruppe) som skulle samarbeide med arkitektene ble nedsatt. Under selve byggeprosessen var beboerne representert med to personer i et arbeidsutvalg som boligbyggelaget nedsatte.

Arbeidsutvalget eksisterte fram til selve tildelingsmøtet for boligene fant sted. Da borettslaget Oksval III senere ble opprettet, ble to representanter for borettshaverne valgt inn. Denne formen for brukermedvirkning i planleggingen og styringen av boligprosjekter var helt ny, ikke bare i Nesodden boligbyggelag, men i hele boligkooperasjonen i Norge. Under planleggingen av Oksval III var det derfor meget tett kontakt mellom arkitektene, Nesodden boligbyggelag og framtidige bolighavere. I byggefasen hadde arkitektene kontortid én eller to kvelder i uka ute på byggeplassen. Det ble gitt gratis veiledning og direkte snekkerhjelp, begrenset til to timer pr. husstand. Det ble arrangert kurskvelder om maling, tapetsering, oppsett av lettvegger, golvlegging, møbelstopping, hagebruk osv., samt organisert felles materialkjøp med store rabatter.

"Oksval-modellen" ble kalt for "et opplyst enevelde, der dyktige fagfolk i flere trinn fanger beboernes behov". I NBI-rapporten fra 1985, konkluderer forfatteren med at "beboernes kritikk viser at de i alle viktige spørsmål er fornøyd med det produktet som har blitt til i boligbyggelagets regi. Problemet med modellen, er at den forutsetter en idealistisk byggherreside som vil bygge mest mulig og samtidig rimelig. Når dette gikk bra på Nesodden, skyldes det kanskje boligbyggelagets konkrete behov for å levere tett småhusbebyggelse av god kvalitet, for å møte eventuell utfordrende kritikk fra kommunepolitikere som gjerne ser mest mulig eneboliger." I rapporten sies det at "mange vurderer Oksval III som det beste av prøveprosjektene i Kommunal- og Arbeidsdepartementets forsøksserie".

Kilder:"Tett småhusbebyggelse VII: Oksval III på Nesodden" (Jens Bjørneboe, Norsk Byggforskningsinstitutt, 1985) BBL Bladet: Nr. 1 og 2 - 1975, nr. 4 -1976, nr. 1 - 1977

Brev fra tidligere forretningsfører for A/L Nesodden Boligbyggerlag, Kjell Dahl


Sist endret: 13.aug 2018
Opprettet:  13.aug 2018